SAMVÆRSSABOTASJE

Samværssabotasje – krav om tvangsbot

Hvis forelderen barnet bor hos ikke samarbeider om å oppfylle samværsretten mellom barna og den andre forelderen, kan samværsforelderen reise sak om tvangsfullbyrdelse. Utgangspunktet etter barneloven § 65 annet ledd er at en avgjørelse eller et rettsforlik om samværsrett kan tvangsfullbyrdes ved at bostedsforelderen ilegges tvangsbot når samværsretten ikke oppfylles. Unntak gjelder dersom oppfyllelse av samværsretten er «umulig», § 65 tredje ledd.

EMK artikkel 8 handler om retten til familieliv, herunder retten til kontakt mellom foreldre og barn som ikke bor sammen. Denne bestemmelsen krever at nasjonalstatene har et effektivt system for tvangsgjennomføring av samvær, for at kontakten mellom barn og foreldre skal kunne opprettholdes. Menneskerettsdomstolen har presisert dette kravet til myndighetene i flere avgjørelser. Myndighetene må altså ha et effektivt middel for å sikre at familielivet mellom samværsforelderen og barna opprettholdes, for ikke å bryte menneskerettighetene. I Norge er dette middelet barneloven § 65 om at bostedsforelderen kan ilegges tvangsbot.

Unntaksregelen om at det ikke kan ilegges tvangsbot hvis oppfyllelse av samværsretten er «umulig» har vært prøvd for domstolene ved en rekke tilfeller. Det følger av rettspraksis at unntaket for umulighet kan være aktuelt i tilfeller hvor barnet selv sterkt motsetter seg samvær. Barnets uttalte og faste meninger, skal tillegges betydelig vekt. Dette prinsippet er lovfestet i barneloven § 31, i Grunnloven § 104 og i FNs barnekonvensjon artikkel 12. Dersom barnets uttalte syn er påvirket av bostedsforelderens negative innstilling til samvær, og barnets grunner for motvilje fremstår som overført fra den andre forelderen, vil barnets syn tillegges mindre vekt enn ellers. Barnets atferd og opptreden vil dessuten kunne nyansere bildet av hva barnets reelle syn er. Hvis retten finner det bevist at bostedsforelderen ikke lojalt har medvirket til samvær, skal det mye til for å konstatere at oppfyllelse av samværsretten er «umulig».

I en kjennelse av 22. mars 2018, presiserer Høyesterett at vilkåret om umulighet tolkes strengt.

Slik jeg leser kjennelsen kan vi trekke ut to momenter;
For det første skal kravet om tvangsbot prøves med utgangspunkt i at bostedsforelderen plikter å medvirke lojalt til gjennomføringen av gjeldende samværsordning. Det innebærer blant annet at hensyn til bostedsforelderen bør tillegges meget begrenset vekt i vurderingen av umulighet, disse hensynene må forventes å være avveid i forbindelse med fastsettelse av samværsordningen. Dessuten må domstolen vurdere om bostedsforelderen opptrer lojalt til samværsordningen, herunder kan det ikke aksepteres påvirkning av barnet som gjør samvær vanskeligere, og det forventes aktiv medvirkning fra bostedsforelder, praktisk og emosjonelt, til støtte for samvær.

For det annet kan det ikke ubetinget og isolert sett legges vekt på barnets uttalelser, man må i større grad se hen til barnets opptreden og utviste holdninger til samvær og samværsforelderen i et helhetlig bilde, som det reelle uttrykk for barnets meninger.

Menneskerettsdomstolen har foreløpig ikke behandlet noen saker som handler om hvorvidt norske myndigheter gjør nok for å sikre barn og samværsforelder kontakt med hverandre når bostedsforelder vanskeliggjør samvær. Er ileggelse av tvangsbot en tilstrekkelig effektiv håndhevingsmekanisme, og er saksbehandlingen tilstrekkelig effektiv til at ikke barnet og forelderen mister kontakt med hverandre over så lang tid at det vanskeliggjør en reetablering av kontakten? Mitt råd til den som opplever samværssabotasje, er å agere raskt, for å unngå at situasjonen befester seg. Risikoen for emosjonssmitte fra bostedsforelderen til barnet er høy når kontakten mellom barnet og samværsforelderen brytes.

Advokat Lene Frykman

Mars 2024