GJENLEVENDES BORETT ETTER DØDSFALL

GJENLEVENDES BORETT OG BRUKSRETT TIL HYTTE / BIL MV. ETTER DØDSFALL

Når man mister sin nærmeste livsledsager, er det mange som opplever at hverdagen snus opp ned. Det er en stor overgang å gå fra to til en inntekt, samtidig som kostnadene er stort sett uendret.

Da vi fikk ny arvelov i 2019 (trådte i kraft 01.01.21), ønsket lovgiver å gi gjenlevende ektefelle / samboer ro og tid til å områ seg ift. egen økonomisk situasjon videre. Det ble derfor inntatt en ny bestemmelse, som det ikke fantes lignende av i arveloven fra 1972, som gir gjenlevende ektefelle / samboer vederlagsfri (gratis) bruksrett til avdødes verdier, herunder bolig, bil, hytte, båt mv. i inntil 1 år etter dødsfallet. I løpet av første året mener lovgiver at gjenlevende har tilstrekkelig tid til å kartlegge egen økonomi på kort og lengre sikt. Bestemmelsen finner vi i arveloven § 111 første ledd.

Hvem har denne retten

Hvem som favnes av «ektefelle» er selvforklarende. Med «samboer» mener lovgiver personer over 18 år som bor sammen med en annen person i et ekteskapslignende parforhold jf. arveloven § 2 tredje ledd. Dette betyr at den vederlagsfrie bruksretten ikke kan påberopes av søsken, voksne barn e.l.

Hva omfatter retten

Retten etter § 111 første ledd vurderes å være mest praktisk ift. felles bolig hvor det før ny arvelov har vært vanlig for dødsboet å kreve husleie for avdødes del frem til boligen er solgt eller overtatt av lengstlevende. Noe av det som er spesielt med denne nye regelen i arveloven § 111 er at vederlagsfri borett gis i ett år uavhengig av hvem som eide boligen (bilen, hytta el.). Dvs. at også bolig som var heleid av avdøde, herunder i særeie, kan disponeres vederlagsfritt av gjenlevende i inntil et år. Selv om lovgiver har hatt gode intensjoner, mener jeg at denne bestemmelsen lett kan føre til svært urimelige resultater for øvrige arvinger. Retten synes likevel å gjelde betingelsesløst det aller første året etter dødsfallet.

Tidsbegrensninger

Etter ett år skiller lovgiver mellom bolig m/innbo og løsøre og andre verdier. Fra og med ett år etter dødsfallet, kan eiendeler som tilhørte avdøde ikke lenger disponeres vederlagsfritt av gjenlevende. Samme grense er ikke satt for felles bolig m/innbo / løsøre, hvor vederlagsfri borett skal gjelde som hovedregel fortsatt, dersom det er fortsatt er uavklart etter ett år hvem som skal overta boligen. Her er det verdt å merke seg at lovgiver har snevret inn den vederlagsfrie bruksretten til å kun gjelde felles bolig m/innbo / løsøre, samtidig som bil regnes som «løsøre» i denne sammenheng. Begrensningen om «felles» er ikke satt når det gjelder det første året etter dødsfallet. Dersom det etter ett år er avklart hva som skal skje med boligen, er hovedregelen at

gjenlevende må betale markedsleie for fortsatt bruk av avdødes andel av felles bolig m/innbo/løsøre.

Unntak 1

Bestemmelsen i annet ledd om bruk og vederlag etter 1 år, inneholder en «sikkerhetsventil» for de tilfeller hvor gjenlevende misbruker retten hun/han har fått ved å ikke medvirke til skifte, i slike tilfeller kan øvrige arvinger fremme krav om leie overfor retten. Det er verdt å merke seg at denne sikkerhetsventilen er begrenset til de tilfeller hvor det er «åpenbart urimelig» om gjenlevende fortsatt disponerer felles bolig vederlagsfritt. Når lovgiver velger å tilføre «åpenbart», innebærer det at dette er en snever unntaksregel som er ment for de tilfeller hvor lengstlevende ikke medvirker til skiftet, dvs. at skiftet trekker unødvendig ut i tid. Her kan man tenke seg eksempler på at lengstlevende ikke medvirker slik at megler får tilgang til boligen for å starte salgsprosessen. Bevisbyrden for at det er grunnlag for å kreve leie etter 1 år, ligger på de øvrige arvingene.

Unntak 2

Arveloven § 111 trede ledd inneholder en enda snevrere unntaksbestemmelse for de tilfeller hvor det er fare for at lengstlevende samboer eller ektefelle, på en «utilbørlig måte» forsinker skiftet eller forringer dødsboers verdier. I slike tilfeller kan retten på begjæring fra øvrige arvinger, frata lengstlevende råderett over avdødes eiendeler. «Utilbørlig» er i lovspråket enda snevrere enn «åpenbart» som i annet ledd, dette er en bestemmelse som kun er ment for de særlige tilfeller, terskelen for å frata råderett er satt høyt. I teorien er det skrevet at det skal «meget til før den kommer til anvendelse» (Moe, Arveloven m/kommentarer s. 549). Bevisbyrden for at vilkårene for å frata lengstlevende råderett, ligger på de øvrige arvingene.

Beregning av leie / vederlagets størrelse

Dersom det ett år etter førstavdødes bortgang er grunnlag for å kreve leie, må leien beregnes. Det er på det rene at det kun er avdødes andel av verdigjenstanden det skal beregnes leie for. Hvis eksempelvis to ektefeller eller samboere eier en bolig sammen, skal lengstlevendes leie for fortsatt bruk kun beregnes av førstavdødes eierandel. Dersom førstavdøde eide eiendelen alene, skal det beregnes leie av hele eiendelen. For boliger er det vanlig å ta utgangspunkt i markedsleie, slik ekteskapsloven har en egen bestemmelse om for fortsatt bruk av bolig etter samlivsbrudd. Anbefaler å ta kontakt med en megler, evt. utleiemegler hvor dette finnes, for å få en faglig vurdering av hva boligen antas å kunne leies ut for på det åpne markedet. For biler og båter, kan man også sammenligne med hva det vil koste å leie en tilsvarende, alternativt innhente en verdivurdering fra merkeforhandler på antatt verdifall per måned og bruke det som grunnlag for beregningen av vederlaget.

Bestemmelsens anvendelse i praksis

Siden bestemmelsen er ny og det ikke fantes lignende bestemmelse i forrige arvelov, foreligger det hittil svært lite tilgjengelig domstolspraksis som kan kaste lys over hvordan retten vil anvende denne bestemmelsen i praksis. Borgarting lagmannsrett hadde en sak til behandling i 2022 (LB-2022-040352) hvor arvingene krevde rettens kjennelse for å forby gjenlevende å disponere over eiendommer med henvisning til arveloven § 111 tredje ledd (den snevreste unntaksbestemmelsen). Lagmannsretten betegner rettens adgang etter tredje ledd som «vidtrekkende inngrep i eiendomsretten» og konkluderer i det konkrete tilfellet at lovens strenge krav til å frata lengstlevende råderett ikke var oppfylt, noe som var motsatt av hva tingretten hadde konkludert med. Arvingene tapte saken og ble idømt saksomkostninger. Selv har jeg hatt en sak i tingretten som gjaldt forståelsen av første ledd, hvor gjenlevende ble tilkjent gratis borett i ett år, selv om gjenlevende var utenlandsk statsborger uten oppholdstillatelse i Norge. Boligen hadde med andre ord aldri vært felles bolig, mens førstavdøde fortsatt levde. Resultatet opplevdes som urimelig for førstavdødes arvinger, noe retten anerkjente, men ikke fant mulighet for å tillegge vekt i avgjørelsen etter første ledd.

Fremover

Det er grunn til å tro at de mange tingretter i landet har hatt flere saker til behandling om rekkevidden og forståelsen av arveloven § 111, men disse sakene er ikke publisert (tilgjengelige i søkeverktøy). Først når disse sakene bringes inn for lagmannsrettene og evt. Høyesterett, får vi et bedre grunnlag for å forstå hvordan domstolene ser på disse sakene, og om lovgiver etter hvert finner grunn til å justere på bestemmelsens rekkevidde. Personlig mener jeg at hovedregelen i første ledd om tilnærmet ubetinget bruksrett av alle avdødes eiendeler i inntil 1 år, ofte vil være urimelig for avdødes øvrige arvinger, særlig i dødsboer med «mine og dine barn». Dødsboskifter tar allerede lang tid som det er, om man ikke skal måtte vente i ett år før man kan begynne prosessen med å selge f.eks. en eiendom. I tiden frem til det er avklart hvem som skal overta ulike eiendeler, påløper det store kostnader for boet til drift og vedlikehold. Den ekstra tiden som går i medhold av § 111, vil fordyre bobehandlingen og redusere overskuddet i boet som går til deling mellom arvingene.

Advokat Ingrid Høyte

November 2024